Kæpten på krykker
Når en mann har vært i samme bedrift i 43 år, står opp ved firetida hver morgen for å komme på arbeid og insisterer på å forsere stillaser på krykker, da forstår vi at han setter pris på jobben sin. Så setter til gjengjeld også Bravida pris på Morten Thomassen.
Nyhet
Tekst og foto: Arne Danielsen
Bravidas 61-årige anleggsleder Morten Thomassen hos sykehuset i Vestfold, har to voksne sønner. Den ene er baselektriker og jobber sammen med far i Tønsberg. Den andre er profesjonell fotballspiller og kaptein på Sarpsborg 08. Sønnenes yrkesvalg forteller også svært mye om far.
NM i fotball
La oss ta fotballen først:
– Jeg har drevet med fotball i mange år, debuterte på førstelaget til Sarpsborg Fotballklubb som femtenåring, der spilte jeg i ti år. Siden gikk ferden til Fredrikstad, som den gangen spilte i eliteserien. Der var jeg i fem år og var faktisk så heldig å få være med å vinne cupfinalen og bli norgesmester. Den talentfulle midtbanespilleren endte sin fotballkarriere som spillende trener i Greåker Idrettsforening.
– Fotballen lærte meg nødvendigheten av å bygge lag. En god trener må lære å kjenne og kunne håndtere folk. Dette har jeg tatt med meg inn i arbeidslivet, for lagspillet er det viktigste her også. I fotballen er det sånn at «mister du garderoben» som det heter, da er du ferdig. Sånn er det for en arbeidsleder også, en arbeidsleder er ingenting verdt om han ikke har arbeiderne med seg.
Fotballen lærte meg nødvendigheten av å bygge lag, sier den tidligere norgesmesteren.
Tidlig oppe
Som mange andre i Bravida har Morten gått gradene fra han begynte som elektrikerlærling i Sarpsborg i 1977, fikk opplæring av Bravidas senere mangeårige avdelingssjef Bjørn Utne.
– Siden fikk jeg større oppgaver og ansvar, noe jeg syntes var givende. Fram til 2012 var jeg basmontør, inntil jeg ble bedt om å være med på sykehusprosjektet på Kalnes. Det sto «prosjektleder» på lønnsslippen, men jeg fungerte mer som anleggsleder eller produksjonsleder. Jeg liker å se arbeidet vokse fram, og det er det jeg mestrer. Databiten overlater jeg helst til de yngre.
Etter at sykehuset på Kalnes sto ferdig, ble Morten med over Oslofjorden til det store sykehusprosjektet i Tønsberg. Mens han tidligere hadde behagelige fem minutter å kjøre, ble nå reiseveien formidabel.
– Jeg står opp kvart over fire hver morgen og drar av gårde halv fem. En arbeidsleder må være til stede sammen med montørene og kan ikke komme klokka åtte, for innen den tid er det allerede altfor mye som har skjedd.
Samfunnsmessig viktig
Han kunne i stedet sikkert fått seg noe å gjøre hjemme i Sarpsborg, men vil gjerne være med på noe som er så åpenbart samfunnsmessig viktig som et sykehus.
– Det nye psykiatribygget var etterlengtet og var fullt nesten før det var ferdig. Nå arbeider vi med det nye somatiske behovet, og også her er behovet skrikende. Vi erfarte jo at Kalnes fort viste seg å være for lite for behovet. Jeg synes det er hyggelig å være med på å bygge noe som slik er til nytte folk i mange år, det gir mer mening enn lagerbygg.
Sjelden sykdom
Morten Thomassen har selv hatt behov for tjenestene til sykehuset på Kalnes, da det ble konstatert at han hadde en sjelden sykdom der kroppsdeler vokser ukontrollert.
– Legen spurte meg hvorfor jeg ikke hadde på meg gifteringen, og jeg fortalte at hendene hadde blitt større, jeg trodde det skyldtes fysisk arbeid, men så var det altså noe annet. Nå er jeg operert og har blitt bedre, men er i stor grad avhengig av krykker.
Arbeidsplassen har tilpasset seg Mortens spesielle situasjon. Han slipper å gå med vernesko og får kjøre bilen sin helt inn til inngangen på prosjektkontoret.
– Jeg tror nok jeg gjør jobben min, men det er sikkert rart å se en med krykker oppe i stillaset. Antakelig hadde jeg ikke trengt å arbeide i det hele tatt, men så slår en moral inn fra oppveksten: Vi legger oss ikke for tidlig!
Krykke i stillaset
Han ler godmodig.
– Ulempen er at alle hører når jeg kommer, så da setter de i gang med å arbeide.
Det er ikke så alvorlig ment, for som allerede nevnt er Morten mer enn de fleste opptatt av å spille på lag med montørene, være kompis, men selvfølgelig også sette grenser når dette trengs.
– En arbeidsleder er egentlig bare et verktøy som arbeiderne kan bruke. Om du hever deg over noen og tror at du er noe bedre, da har du bomma. Respekt oppnås ved å gi litt selv også. Å dra sammen er viktigst. Det hjelper ikke å kunne faget om du ikke klarer å bygge lag. Du merker det av og til når du flyr rundt på sykehus, at det er en del, for eksempel leger, som er faglig dyktige, men som mangler den andre biten. Og det er dumt, for de fleste trenger å bli lyttet til og få litt støtte. Dette gjelder jo ikke bare på jobb, men også i privatlivet.
Heldigvis har han selv hatt utelukkende hatt ledere som har vært gode forbilder.
– Sjefene har vært flinke til å kjenne igjen folk og lytte til det de har å si. Ofte kan det være nok at de hilser og oppfører seg ordentlig. Da får du respekt, og når du ber folk om å jobbe overtid så er det aldri nei å høre.
